Chaguaramas, Trinidad / Margarita, Venezuela. Brev 4
De lurte litt på Gardermoen da vi skulle reise over denne gangen, hvorfor vi hadde så mye bagasje. Vi trodde vi kunne ha 30 kg. hver, men det var 20, og vi som hadde vært så nøye med å veie alt av kolli før vi dro fra Roald Amundsens vei 171 på Svartskog.
28 kg overvekt , de skulle ha 1500 kr. pr. kg…..Dette lovet jo godt. En regning på 42000.- kroner førtitotusen, bare i overvekt, før vi i det hele tatt hadde forlatt Norge!
Forrige gang vi reiste hadde vi 76 kg overvekt, men slapp med en veeeldig snill regning.
De forstod fort at dette ikke var noen vanlig pakketurister og var veldig greie. Det var de denne gangen også, veldig, veldig greie! Det vi har hørt i ettertid er hvis man opplysning om 50 kg bagasje når billetten blir kjøpt kommer dette frem på billetten og man får ingen problemer!?!
Vi har ikke prøvd det, men det er absolutt verdt et forsøk.
Et voldsomt regnvær med tordenbyger feide over Trinidad da vi landet i Port of Spain den 19.august. Vi var glade vi hadde bestilt hotellrom i marinaen der båten lå. Klokken var 23:00 da vi var fremme og regnet pisket. Neste morgen skinte solen og Frank var først i dusjen, klokka var ikke mer enn 7.00 da han forsvant ut av døra for å ta de første inspeksjonene av Najad Blue. Båten hadde stått på land i fire mnd. mens vi var hjemme i Norge. Det meste var stuet nede i båten, men mye av utstyret var plassert i cockpit eller oppe på dekk. Etter en time var Frank fremme ved luka og låste opp. Varmen som slo imot var intens, men han kom seg ned og fikk åpnet alle luker og gjorde en kjapp inspeksjon. Det vi i første omgang var mest redde for var kakelakker. Vi hadde tatt våre forhåndsregler, pakket plastposer i alle gjennomføringer i skroget, også i gjennomføringene fra dekk noe som ikke var så lurt, men det hadde ikke gjort noe skade, lagt ut kakelakkfeller, og sprayet godt før vi reiste hjem. Nei det var ingen tegn til noe som kravlet rundt…… det skulle vel egentlig godt gjøres at noe krypende vesen overlevde der. Grønt lys for Berith.
Vi fikk pakket ut båten, laset om bord bagasjen og pakket oss inn. Men først måtte alt vasket og skures, det var mye støv og sand over alt. Berith tok seg av dette og Frank begynte med roret. Det måtte ned og smøres opp. Vi har hatt problemer med roret hele tiden, det har vært tregt så da passet det bra å få dette gjort når vi var på land. Frank tok ned roret den ene dagen, smurt det og neste dag var det på plass. Rattet snurret rundt bare vi så på det!
Etter fem dager med jobbing var vi på vannet, det var deilig. Men fremdeles var det mye som måtte gjøres. Vi lå i brygge de første ukene av praktiske årsaker. Frank tok seg av alt det mekaniske, Berith det mer huslige, matlaging, vasking av båt, sying av myggnetting + assisterte Frank når han trengte hjelp.
 |
Bl.a. bestemte vi oss for å bytte til tykkere ankerkjetting, fra den gamle 8mm (45m) til 10mm og 50 m`s lengde. Det resulterte i en del problemer med bytting av kabular, ankerfester + + +. Det er gjerne slik, det ene drar det andre med seg. |
Coral Cove Marina 04.51 en tirsdag morgen.
(Jeg hadde tenkt denne historien som en liten julehilsen til nærmeste fam. og venner, men etter som jula ”står for døra” velger jeg å ta det med i dette reisebrevet.)
Vi ligger på båtplass nr. 3 i Coral Cove Marina, en av de første båtene inntil hovedbrygga. Bare 40 m. til dusj og toalettbygget, veldig praktisk. Det er grei standard på dusj og toalett. Rent og pent og alltid toalettpapir. Absolutt et dusjanlegg etter skandinavisk standard.
Og denne morgen …..som jeg skal fortelle om våknet jeg tidlig, veldig tidlig. Jeg snek meg ut av akterlugaren for ikke å vekke Frank og gikk opp på dekk., det var helt stille, ingen hadde våknet i de andre båtene. Deilig. Sitter og hører på fuglene som kvitrer og noen andre dyr som lager noen merkelige lyder inne i skogen utenfor marinaen. Natten har vært varm, veldig varm og klam, det skal bli deilig med en dusj i kalt vann helt alene. Surrer sjalet rundt meg, finner fram håndduk og toalettmappen, rusler opp til dusjen og låser meg inn. Å Å Å dette skal bli deilig, huden er helt klam.
En liten sjekk av kabinettet viser at de to kongeroene (edderkoppene) som satt der i går ettermiddag da jeg dusjet er der fremdeles, den nede i venstre hjørne har ikke rørt seg nye siden sist. Den andre midt oppe på høyre vegg. Dette skal gå bra bare de holder seg i ro, de sover sikkert.
Det er to dusjer og hvorfor jeg ikke brukte den andre dusjen er fordi der går en maursti igjennom den. Maur her nede biter noe helt vanvittig. Denne stien av maur kommer ned langs veggen over begge dusjene, går oppå skilleveggen ned i den andre dusjen. Det er en vanvittig aktivitet langs veggen og over i det andre kabinettet, 04.51 om morgenen! Lurer på hva i all verden de strever med så tidlig om morgenen. Men jeg har nok med mitt, sjekker disse to krabatene som jeg skal dele dusj med, får av meg sjalet og kommer meg inn i dusjen. Skrur på vannet og såper meg godt inn, får sjampo massert inn i håret, jeg bare føler velværet begynner å komme tilbake. Nyter det kalde vannet som strømmer mot kroppen min, jeg føler at hver dråpe avkjøler meg.
Oisan, der er det noe som er begynt å bevege på seg, den nede i venstre hjørne er begynt å våkne……den kommer lengre ut på gulvet. Jeg sjekker den andre, den sitter i ro, da kan jeg konsentrere meg om den på gulvet, men jeg er faretruende nær den på veggen. Sjampoen renner i øynene, det svir, jeg ser nesten ingen ting, noen nordnorske gloser som ikke egner seg på trykk farer gjennom dusjen, jo der fikk jeg et glimt av den, det så ut som den hadde stoppet 20cm fra foten…..jeg vrir en stor såpe-kladd ut av håret, det klasker like ved siden av den, den snur og piler tilbake til hjørnet sitt. Håper den har oppfatter signalet! Man kødder ikke med meg i dusjen så tidlig om morran.
Jeg trekker et lettelses sukk, sjekker den andre oppe på høyre vegg, den har bevegd seg litt, men ikke mer enn at jeg tror jeg kommer i mål. Får trøkt ut balsam og smurt inn i den store floken av hår midt oppe på hode, grer igjennom håret med fingrene for å få dette overstått fortest mulig, sjekker nede til venstre…den er borte…oppe på høyre vegg….den er også borte…nå går føttene mine som trommestikker, jeg setter ansiktet mot dusjen for å få spylt bort det verste av balsam og såpe, sjakker igjen, såpe og balsam renner inn i øynene, setter ansiktet på nytt mot dusjhodet……. og nå med vid åpne øyner……og der, ytterst på dusjhodet henger det en KAKKELAKK, en av de digre mørke røde. Den kjemper for livet for ikke å bli dratt med vannstrålen som kommer ut av dusjhodet. Jeg setter i et HYYYYYL. River med meg dusjforhenget i det jeg farer ut av dusjen, det snurper seg rundt kroppen min, jeg kjemper desperat for å komme meg løs. Hugger tak i sjalet for å dekke de mest strategiske deler av kroppen, kommer meg ut av hoveddøren med dusjforhenget snurpende rundt anklene.
Frank har våknet og sitter med morgenkaffen og en røyk……han letter litt på hode når han ser jeg kommer farende ut av døra og lurer på hva det var som skjedde.
Han hadde hørt et hyl!
-Ja, sa jeg, jeg holdt på å bli voldtatt!
-HVA, voldtatt! Nesten ropte han.
-Ja. Sa jeg.
-Av hvem da?
-To kongeroer og en kakkelakk!
Latteren ljomer utover havna!
Solen er kommet godt over åssiden og en ny dag i Chaguaramas er begynt.
De andre båtene begynner å våkne til liv og den første som tar peiling mot dusjen er hun i naboseilbåten!!!
GOD JUL OG GODT NYTT ÅR!
Etter som dagene gikk traff vi flere og flere av de som var der da vi reiste hjem før påske.Noen jobbet med båtene, andre ventet på at orkansesongen skulle ta slutt.
 |
- Et fransk par, de ventet på ny mast fra England, den gamle masta hadde vridd seg i en u-frivillig jibb. Den nye masta kom en uke etter at vi var kommet på vannet, da hadde de lagt i Chaguaramas og ventet i 7 mnd! + de hadde samme problemet med roret som oss, og måtte ha det ned. Her får de litt instrukser fra en som har gjort det før. |
- En gammel liten puslete svenske på 82 år som hadde vært her i 2 år. Han hadde ”forlist” to ganger. Nå hadde han kjøpt en gammel stålbåt, 27´ som han jobbet med, det vil si, han jobbet ikke, han hadde noen trinidanere som han svingte pisken over og holdt et jæ….. spetakkel med. Alt det de gjorde var feil. Og var det andre som kom i hans ”vei” når pisken ble svingt, fikk de en skikkelig dose de også, svart eller hvit, spilte ingen rolle.
- Miss Gail og mannen fra USA, en dominerende velmenende dame som elsket sine norske røtter, spille domino og spise poppkorn. Dominoen foregikk hver tirsdag kl.19.00 ved bassenget og da var det hun som var sjefen, en sjef som passet på alle fulgte med i spillet og ikke pratet om uvesentlige ting, slik som båt etc. Selv hadde de vært ute og seilt i mange år.
- En tysk-norsk-svenske på 75 år i ei skøyte, blind på det ene øyet, det så ut som både han og båten hadde vært ute i 200 år. Han sier han har seilt rundt 7 ganger, til andre sier han 9. Hvem vet, en underlig skrue var han i alle fall.
- En liten trinnidama på 60 som hadde vært gift med en nordmann, hadde bodd i Norge i flere år og snakker ganske bra norsk. Mannen døde for 6 mnd. siden og nå bor hun i båten og har god pensjon fra Norge.
 |
Eddy fra Nederland som hadde et desperat behov for hjelp med brødbaking. Han hadde en norsk kjæreste som han håpet ville ”ta løst” om ikke så lenge og seile sammen med han. Brødbaking er en av Berith´s sterke sider så der stilte selvfølgelig hun opp. Ryktene om brødkurs gikk fort og det var flere som ville være med på det. |
- Johan, soloseiler med båten Villfaret fra Stockholm, han har vært ute i to år, 7 mnd. i Chaguaremas, på samme anker. Han hadde tilsyn med en del skandinaviske båter som lå for anker og på land, han regner med å seile hjem til våren. Det eneste problemet nå var motoren den hadde stoppet for to dager siden, det var reimhjulet som var knust, men han hadde fått tak i et ”nytt”, og det var greit å skifte.
Uken før vi forlot Trinidad kom det en ”godt voksen” squal. Med andre ord et jæ… uvær.
(Vi kamuflerer litt av de nordnorske ord og utrykk, men uttrykkene Må frem!)
Dette var en søndag ettermiddagen og mange var i land. Vi var tilfeldigvis i båten, skulle hente grillkjøtt + drikke til grillfesten som startet kl. 17.00, der var det mange seilere tilstede blant andre Kjell og Carol i båten Geronimo, det var de som hadde invitert oss dit. Grillfesten skulle være i en av de ytterste marinaene i Chaguaramas.
Vi hadde fått pakket kjøtt og øl i ryggsekken og var på tur opp luka da de første vindkulene kom. Vi tittet opp på himmelen, her var det bare å få ned solseil, vindscoop, kjøttet tilbake i kjøleren og nappet til oss klærne som hang til tørk ute før de forsvant, berge det som berges kunne. Pc, kamera og GPS i stekeovnen og smekket stekeovnsdøra godt igjen i tilfelle lynnedslag.
Det gikk bare minutter til hele den store bukta var et inferno, hav og himmel stod i kok og regnet pisket. Vi fikk slått på VHF, der var det allerede stor aktivitet. Startet motor i tilfelle dregging, dette var på ettermiddagen og det begynte å bli mørkt. Bukta i Chaguaramas er stor og det lå sikkert 200 båter der for anker, og de lå ganske tett.
Det gikk ikke mange minutter før vi så de første båtene dregge. Etter kort tid lå det båter og hogg oppå hverandre, vi hørte smellene da båtene tørnet sammen i mørket.
I de andre båtene der det var folk satte de lyskastere på de båtene som dregget og prøvde å rope de opp på VHF.
Johan i Villfaret var på land, han satt på internett da det braket løs intetanende hva som skjedde utendørs. Da han var ferdig på nettet prøvde han å sette ut jolla, men det var for store bølger for å komme seg ut fra land, han gikk like godt inn på nærmeste bar og satte seg sammen med et par som heller ikke fikk ut jolla. Og der satt de, tok en pils eller tre og fortalte røverhistorier om å ligge på samme anker i 7 mnd. og om en motor som ikke virket.
Det andre paret var så fornøyd, de hadde lagt på land i 3 mnd. og fått pusset opp hele båten, den ble satt på vannet dagen før, så nå skulle de bare bunkre og komme seg videre.
Det de ikke viste var at Johan´s båt hadde dregget. Villfaret med et langt stålbaugspyd lå og hogg på denne nyoppussede båten.
Najad Blue dregget ikke, muligens fordi vi hadde byttet til tyngre ankerkjetting. Etter hver som det ble mulig for Frank å ta seg ned i jolla, dro han og andre over til disse to båtene for å legge ut fendere og prøve å få de skilt. Fremdeles pisket regnet og det blåste godt. Etter en stund kom også Johan og de andre eierne ut. De var i sjokk og reaksjonene var forskjellige.
Etter en times tid klarte de å skille båtene, men det var store skader. Hvor store skader fikk vi ikke vite før dagslyset var tilbake.
 |
- Kjell og Carol i Geronimo lå ikke så langt fra oss og Berth hadde sett at også deres båt lå faretruende nær en annen båt, Kjell og Carol var ikke kommet tilbake fra grillfesten. Det vi viste var at jolla + motoren deres var veldig dårlig. Frank tok seg en tur bort for å sjekke og det stemte. Kjell og Carol var ikke ombord, Geronimo hadde fått skader fra den andre båten, Frank strammet ankerkjettingen før han dro bort på grillfesten for å varsle de. Han kom tilbake med Carol, satte henne av i Geronimo og dro rett bort til Johan i Villfaret for å se at alt var i ”orden”. |
Etter en halv time var han tilbake. (Fremdeles mørkt og svart, blåst og regn) Berith hadde ikke sett noe til Kjell så Frank måtte ut på ny runde. Han fant Kjell i jolla, bunnen var revet opp langs hele den ene sida, og der satt han og bro i motoren, på vei ut av den store bukta, neste stopp ville vært fastlandet på Venezuela.
Frank fikk tak i tauet og slept han ”hjem”.
Noen hektiske timer var over.
Vi sov ikke godt den natta, Berit våknet tidlig neste morgen av rop og skrik og gikk opp på dekk for å sjekke. Da var det kystvakte som hadde Johan og Villfaret på slep. Han hadde ankret i innseilinga til Chaguaramas og en tanker var på vei inn. Kystvakta hadde bedt han flytte seg, Johan forklarte om motoren som ikke virket, da dro de opp ankeret og tok han på slep. Droppet ankeret hans ikke så langt fra oss, båten var tung og det var godt sig i den da kystvakten forsvant, nå var den på vei rett mot en annen båt.
Tre kraftige dunk med helen i tralleverket og Frank var oppe, hår og bart pekte i alle retninger, Berith bare pekte mot Villfaret, Frank oppfattet situasjonen, hoppet i jolla i bare snurrebassen og nådde akkurat frem i tide, det ble ikke noe nytt sammenstøt.
Nå måtte det da være slutt!
Og det tok slutt, vi fikk noen ”rolige” dager.
Vi fikk høre den ene historien etter den andre.
- Båten Villfaret hadde støtt sammen med måtte på land, der var det store skader.
- Villfaret hadde fått et litt deformert baugspyd + +.
- En engelsk familie på fire, to små barn. De kom inn til Chaguaramas en uke før dette uværet, hadde seilt langa kysten av Venezuela og var blitt bordet. Pirater hadde tatt med seg alt, alt av el.utstyr som ikke var skrudd fast, pass, penger og kredittkort, pc, foto og videoutstyr, alt av barnetøy og leker. Denne søndagsettermiddagen dregget de og mistet ankeret i kampens hete. De klarte å komme seg inn til siden av en stor lekter og like etter at de hadde fortøyd kom en supply båt og kjørte inn i lekteren. Sammenstøtet var så kraftig at de mistet riggen og fikk store skader på båten.
- Kjell og Cerol i Geronimo fikk ikke så store skader. Litt riper i lakken + rekka bak var litt skakk og skjev. Kjell kom fra Sverge og Carol fra Texas, de hadde vi god kontakt med. Vi fikk mye hjelp, gode tips og råd fra dem. De hadde seilt i flere år sammen, Kjell startet solo og kom hit til Trinidad hvor han traff Carol, hun bodde i en av de båtene som står på land. Kjell lurte på om hun ville seile sammen med han, på en betingelse, hun fikk ikke gå i land på to år! Og i dag er de gift. Carol har forresten vært gullgraver i Alaska og prøvd masse rart.
Kjell og Frank opererte sammen når det gjaldt båt, Carol og Berith med div. andre ting. Bl.a. dro de på markedet en lørdag for å ”handle inn”. Et svært marked med frukt, grønnsaker, krydder, fisk og kjøtt. Der luktet forferdelig i denne ”fisk og kjøtt avd.”, kakkelakker og fluer kjempet om plassen nærmest råvarene i den store hallen. (Rotter ble ikke oppservert, men de var sikker ikke langt unna!) Berith kunne ikke komme tomhendt hjem, fikk med seg en pose reker i farta og Frank var veldig fornøyd, selv klarte hun ikke smake på rekene som er hennes livrett, dagens opplevelser hadde gjort for store inntrykk og lukten satt i nesa flere dager etterpå. Nei dette kan nok bli litt av en kneik å komme over. Marked, som alle skal på!
Kjell og Carol lurte på om vi hadde lyst til å seile sammen med dem til Margarita. De la ikke skjul på at de hadde skytevåpen i båten. For Frank som er militærnekter og Berith som hadde store vansker med å ta livet av en edderkopp, var faktisk valget ganske enkelt, til en forandring. Veldig betryggende kunne man si! I stredet mellom Trinidad og Venezuela er det en god del ”fiskere” og ikke alle er ute etter fisk, med andre ord pirater! Disse piratene kan være i full militæruniform, med maskingevær og det hele og er ikke noe trivelig å få besøk av.
Vi dro på formiddagen ut til Chacachacares, ei lita øy utenfor Chaguarams, Trinidad. Planen var å ligge for anker der i et døgn. På øya ligger det et sykehus for spedalske, dette sykehuset ble forlatt en gang på åttitallet, fordi spedalskhet ble utryddet her i området. Ingen har vært her siden, bortsett fra noen turister, så alt står som det gjorde, med sykehusjournaler og medisinsk utstyr over alt. Nå har husene forfalt og mange av takene har falt ned, så det har blitt en ordentlig spøkelsesby.
 |
Dette er kirken i Chacachacare, som dere kan se så var det ganske igjengrodd. Kniven som Berith har i hånden er helt nødvendig for å ta se fram, hadde vi ikke hatt den hadde det ikke vært mulighet å komme opp til husene.Kjel og Carol hadde vært her før, da ankret de opp i samme bukten og fikk u-budne gjester ombord. Ei rotte! Den kom svømmende ut om natten, klatrer opp ankerkjettingen og om bord ble den i to uker før Kjell klarte å ta knekken på den. Ifølge Kjell var det en lang og seig kamp! |
Vi hadde hørt historier om pirater langs kysten av Venezuele, så da vi sjekket ut fra Trinidad oppga vi Grenada som vår neste havn. (Man kan ikke stole på noen, selv ikke myndigheter og politi.)
Neste ettermiddag, i slutten av september satte vi kurs for Los Testigos, ei lita øy på vei til Margarita. Vi hadde planer om å stoppe der en dag eller to, bade, snorkle og dykke.
Avtalen før vi seilte var å tjune mellom 67 og 64 på VHF´en, 67 er lyttekanal og 64 hvis vi MÅTTE snakke sammen. Najad Blue skulle gå med slukte lanterner, Kjell og Carol med ankerlanterne, deres ankerlanterne er bare på 5 W og kan ikke sees fra land.
Vi hadde kursen for Grenada, gikk rett ut, etter ca 25-30 nautiske sjømil skulle vi dreie 90 grader styrbord mot Margarita. Dagslyset hadde sluppet taket og det var begynt å bli mørkt, vi fikk en liten squal på vei ut, men ikke noe av betydning.
Ca. 15 nautiske fra land hører vi på VHF´en :
” seilbåt med slukte lanterner (på gebrokkent engelsk) på vei til Grenada gi posisjon!!!”
” seilbåt med slukte lanterner på vei til Grenada gi posisjon!!!”
Najad Blue gikk først, ca en halv nautisk sjømil foran Geronimo.
Berith sto til rors, ser på Frank, han nikker og sier ”DET ER OSS DE KALLER PÅ”
Berith vred om rattet, går rett tilbake….. legger seg 50 meter bak Geronimo og der blir Najad Blue liggende de neste 12 timene. Vi har aldri vært så glade for å være så nært en Smith & Weston.
To timer senere endrer vi kurs for Margarita, det er blitt mørkt og vi kunne bare se lyset fra ankerlanternen til Geronimo og skinnet av den i sjøen. Havet var rolig og det fortsetter det å være resten av natten, det var bare å sitte og følge i kjølevannet til Geronimo og holde god utkikk etter andre båter. Den eneste kontakten Najad Blue og Geronimo hadde denne natten var noen forsiktige blink med en lommelykt.
Ved 06.00 er det vaktskifte på Najad Blue , Frank går av vakt og Berith tar over. Solen var nå på vei opp over horisonten, det var behagelig temperatur. Stille fin sjø og vi lå like bak Geronimo. Berith kunne se Carol og vinket til henne, det verste stykket var unnagjort, nå var det bare noen timer til vi var inne på Los Testigos og kan droppe anker.
Frank gikk og la seg nede i salongen. Når vi seiler og det er bare oss to sover vi alltid i salongen eller i cockpit, dette fordi det skal være lett for den som er på vakt å tilkalle hjelp hvis det skulle være noe.
Etter at Frank hadde lagt seg dukket det opp en ”fiskebåt”, dvs. den lå et godt stykke foran oss og bare justerte seg inn etter som vi nærmet oss. Disse båtene er åpne med to eller tre 150 Hk bakpå. I denne båten var det fem ”fiskere”. En god del lengre ut lå det faktisk et par til av disse ”fiskebåtene".
”Fiskebåten” på vår kurs nærmet seg, Najad Blue seg i kjølevannet til Geronimo. Berith kan se det er litt aktivitet i cockpit, Carol er fremdeles alene til rors, ”fiskebåten” siger opp til skutesida deres, Carol vinker til de…. og de vinker tilbake….. Det samme skjer når vi nærmer oss, vi går litt bak og til styrbord for Geronimo, ”fiskebåten” gir litt gass og kommer opp mot Najad Blue på babord side. Nå er den bare fem meter fra! Da smeller Berith helen tre ganger hardt i tralleverket!!! Roper ned til Frank at det er en ”fiskebåt ” på babord side + noen nordnorske gloser, vender ansiktet til venstre, SMILER og vinker, hun vet at Carol følger med, Smith & Westonen er ladet og ligger ikke langt fra henne! Hun har den helt sikkert i hånden. Tre sekunder etter dukker Frank opp av luka, ”fiskebåten” skjærer bak båten vår og ut mot de to andre ”fiskebåtene” som ligger langt der ute. Nå er Kjell også kommet opp.
Vi krysser fingrer og håper at dette er fiskere.
Vi kan se et par andre seilbåter lengre ut.
Vi er to på vakt resten av den dagen. Kikkerten er flittig i bruk de neste timene til vi er inne ved Los Testigos og får droppet anker sammen med 10 -15 andre seilbåter.
Vi kan vel ikke bortforklare at den kvelden blir dagens opplevelser diskutert ganske høylytt over litt mat, øl og en rom og cola.
Bossanova fra Norge som også lå i Chaguaranas under squalen traff vi igjen på Los Testigos og vi fikk et par fine dager med bading og snorkling.
Carol hadde lovet Frank at hun skulle lære han å dykke, og det gledet han seg veldig til. De hadde litt teori, så var det på med utstyret og ut i vannet. De dykket ned til ankeret som lå på ca. 7 meters dyp og der var det slutt på luften i Franks flaske. Han kom seg opp, men for en deby. Senere på dagen lånte han noen andre flasker og da gikk det bedre. Fra Los Testigos til Margarita bruker vi ca. 12 timer, lite vind så det ble både motor og seil.
Margarita kunne vi sikkert skrevet mange sider om, men i korte trekk, Frank ble robbet, eller rettere sakt lurt trill rundt, dette skjedde første dagen og jolla + motor, som var låst med wire og hengelås til Najad Blue, ble stjålet andre natta. Wiren var klippet rett av. Vi lå og sov i akterlugaren med åpne luker og merket ingen ting.
(Uka før var det fire joller som ble stjålet)
Det er her man bunkrer billig mat og drikkevarer! Her må man følge spillereglene, ta til seg alle gode råd og bruke de. Om jolla er 30 år gammel og motoren 20, som vår, så heiser man den opp og låser den hver kveld før det blir mørkt. Man er også i båten etter mørkets frembrudd. Det som var med vår jolle var at bunnen var delt så skulle vi heise den opp måtte vi først av med motor, og den var tung, så heise jolla opp, loddrett i et av fallene. Men hvem er det som stjeler en 30 år gamme jolle som så ut som den hadde vært igjennom både første og andre verdenskrig, og for ikke snakk om motoren og tanken!
Jo da, alt forsvant, til og med de eneste sandalene vi hadde.
Vi fant oss ei ny jolle.
Antagelig den siste jolla som man kunne få kjøpt på ærlig vis på Margarita, 8” + en motor,5 hk., det var ikke akkurat det vi hadde tenkt oss, men vi hadde ikke noe valg, jolle måtte vi ha.
Vi tar med dette jollekjøpet bare for å forklare hvor vanskelig ting kan være.
Altså, vi kjøpte ny jolle + motor på Margarita. Kvittering på dette kjøpet måtte de få fra Vemaska (som er navnet på butikkjeden) i Puerto La Cruz på fastlandet i Venezuela, de kunne ikke skrive ut kvittering på Margarita! Men kvitteringen skulle komme i løpet av tre – fire dager.
OK, dette var greit, vi kom til å ligge her i vel ei uke. Men ingen kvittering kom.
Etter tre fire forsøk ga vi opp.
Nå hadde det seg slik at vi skulle til Puerto La Cruz så vi ga beskjed om ikke å få sendt kvitteringen til Margarita vi skulle hente den personlig hos Vemaska i Puerto La Cruz. Dette var helt i orden. Det høres sikkert litt rart ut å styre sånn for en kvittering, men har du ikke kvittering på jolla og du blir stoppet av kystvakta, tar de den. En annen ting som er viktig er at navnet på båten står på jolla. Har jolla ingen navn er den deres! Papirene må du alltid ha i jolla.
Fortsettelse på denne jolle kvitterings historien kommer i neste reisebrev.
Vi sa farvel til Kjell og Carol i Geronimo, de skulle nordover til Texas, hadde bunkret for fire uker og skulle gjøre turen uten stopp.
Bossanova dro også videre, de skal gå igjennom Panama kanalen ved årsskiftet.
Og vi skulle inn til fastlandet, Puerto la Cruz i Venezuela. Der var det billig stålarbeid, vi måtte få satt på en bøyle bak for å montere vindgenerator og solceller, vi trenger mer strøm. Det var litt delte meninger ang. fastlandet, vi hadde ikke lyst til å seile alene, men fant vi noen å seile sammen med så var det greit. Det var da vi kom i kontakt med Smilla fra Sverige. En trivelig fam. på fem. Mor og far og tre barn.