Hei sann alle sammen. Reisebrev 2

Alfred kaller, og skip o`hoy, som vi sier her om bord. Jeg er lei for at jeg ikke har skrevet
før, men det har vært så travelt her med masse å gjøre på båten. Da vi kom til Trinidad
den 19. august lå båten på land, og vi måtte bo på hotell den første natten fordi det var så
mye rot som måtte ryddes først før vi kunne flytte inn. Skulle nesten tro at jeg hadde vært
der før. Den neste dagen begynte vi å rydde, og Frank startet med å ta ned roret fordi det
gikk så tregt at man ikke kunne bruke autopiloten. Etter fem dager var alt klart og vi ble satt
på vannet. Det var deilig fordi det var veldig varmt på land, men her i marinaen lufter det litt
mer, så her er det fint å ligge. Vi lå ved siden av en båt som hadde to aper om bord, men de
måtte være i bånd hele dagen, så jeg fikk ikke lekt så mye med dem.

Dette er Najad Blue båten til Berith , Frank og meg.Det er en Najad 390 som de kjøpte i 2002.

 

 

Noen ganger blåser det så mye her i havnen at mange båter løsner fra ankerplassen sin og
driver ned på andre båter, da kan det bli mye skader og masse ståhei. Det er et forferdelig
uvær som varer i en halv times tid, med voldsomt regnvær og masse vind, og etter det er det
like fint igjen. Her skinner solen nesten alltid og det er 35-37 grader i luften og 30 i vannet, så
vi fryser ikke. Båten, som heter NAJAD BLUE er veldig fin, og jeg har fått egen lugar helt
fremme i noe som heter piggen. Der har jeg fått lov til å rote så mye jeg vil, bare det er ryddig
en gang i uken, for da kommer skipperen på inspeksjon. Der inne har jeg en stor dobbelt køye
og egne garderobeskap, men jeg har jo ikke med så mye, så mye står tomt. Berith og Frank
bor helt bak i båten i noe som heter reder lugaren, den er enda finere enn min med egen sofa og
bord, men så er jo de to stykker, så det syntes jeg er helt i orden. Vi treffer veldig mange
hyggelige mennesker her, og av og til kommer det en norsk båt, da blir det stor stas og praten
går til langt på natt.

 

Vanligvis legger vi oss ca kl.9 om kvelden, da er vi veldig trette fordi det tar på kreftenemed
all solen og varmen. Solen står opp ca kl.6 og går ned kl. 6, og sånn er det hele året.
Det er uvandt å ikke ha lange lyse sommer kvelder, men man venner seg til det. Etter
noen uker i Chaguaramas dro vi til et sted som heter Chacachacares, det ligger også på
Trinidad. Her er det et sykehus som ble forlatt en gang på åttitallet, fordi sykdommen som
heter spedalskhet ble utryddet her i området. Man var veldig redd for smitte og at det
skulle bryte ut igjen, og derfor forlot alle øya. Ingen har vært her siden, bortsett fra noen
turister, så alt står som det gjorde med sykehusjournaler og medisinsk utstyr over alt. Nå
har husene forfalt veldig, og mange av takene har falt ned, så det har blitt en ordentlig spøkelsesby.

Her er vi ute i jungelen på Chacachacare hvor sykehuset ligger. Dette er en kirke, og som dere kan se så har det blitt ganske igjengrodd. Ganske skummel kniv Berith har i hånden, men den var helt nødvendig for å hugge seg vei frem. Er glad jeg fikk sitte på skulderen hennes.

Om natten kunne vi høre mine slektninger, brøleapene, inne i skogen, det var ganske
skummelt å høre på men de er jo ikke farlige. På kvelden når solen gikk ned og det ble
mørkt, kunne vi se at hele skogen blinket akkurat som tusenvis av små lyspærer, det var
små fluer som heter ildfluer som prøvde å tiltrekke seg de andre fluenes oppmerksomhet.
Menneskene her ser helt annerledes ut enn dere der hjemme.
De fleste er mørke i huden og har mørkt hår som er flettet i mange små fletter som de har
gjemt inne i en strikkelueenda det er så varmt her.
Disse menneskene kalles Rastafari, og det er en ganske ny religion
som er utbredt i Caribien. De tilber en gud som heter Haile Selassie og han kom egentlig fra
Etiopia. Alle Rastafarier hører på musikk som de kaller Raggae, og den spilles overalt hele
døgnet. Når de hilser på hverandre slår de knyttenevene mot hverandre og sier respekt. Vi
har snakket med noen, og de er veldig hyggelige, men det ser ikke ut som om de gjør noe særlig.

Vi har også vært inne i en storby som heter Port of Spain, der så vi at veldig mange er
fattige og tigger på gaten. Mange har ikke noe sted å bo så de må sove på gaten, det ser
ikke noe trivelig ut. Her er det stor kriminalitet så man kan ikke være ute etter at det har
blitt mørkt for da blir man ranet. Man kan kjøpe nesten alt her, og lokale ting slik som mat
er veldig billig, det er bare det at det er vanskelig å vite hva alt er. Vi hadde det fint her på
Trinidad men så gikk ferden videre mot Venezuela, men det får jeg skrive om i neste
reisebrev. Jeg savner dere veldig alle sammen, men når hjemlengselen blir stor, er Berith
og Frank veldig flinke til å trøste meg så det går ganske bra. Dere må hilse til Ingse også
og si at jeg savner henne litt også. Berith og Frank sier at jeg må hilse fra dem og si at
jeg er ganske grei å ha om bord, selv om jeg klatrer litt mye rundt av og til. Forresten
har jeg blitt ganske flink til å seile, og har lært å trykke på en knapp som får seilet til å
stramme seg, det er ganske morsomt, men jeg gjør det vist litt for ofte sier Frank men
alt skal læres vet dere.

Nå må jeg slutte, men jeg lover at jeg skal bli flinkere til å sende dere mail. Ha det bra
alle sammen og kos dere med juleforbredelsene der hjemme i vinterkulden.
Ps. Det hadde vært hyggelig med en liten oppdatering på hva dere driver med.

Mange apestreker fra
ALFRED

Her er Frank og jeg i mastetoppen. Det er veldig høyt, 18 meter så jeg måtte holde han fast mens han tok bilde. Han var litt nervøs, men jeg lærte han noen triks, så nå går det mye bedre.
Dette er en av de nye vennene mine, men han måtte være i band hele tiden, han hadde sikkert funnet på for mange apestreker. Han seilte sammen med noen andre på en motorbåt.